Tidsbruk i mage og tarm

Mais kan brukes til mye….

Det er mange som har problemer med hard avføring og løs avføring. Noen har til og med begge deler. Når en pasient presenterer dette for med på klinikken, så sier mange at avføringen ligger i dagevis i tarmen, eller noen andre sier maten raser igjennom systemet på bare noen minutter.

I denne artikkelen skal jeg gå igjennom hva som er normal hastighet gjennom hele mage-tarmsystemet vårt. Etter det skal jeg kort fortelle om en undersøkelse som kan kartlegge hastighetene, deretter skal jeg omtale noe sykdommer og tilstander som kan gi rask eller sen passasje gjennom mage-tarmsystemet. De sykdommene og tilstandene som gir dette kan jeg skrive mer om senere, dersom det er ønske om det.

Dette gjør jeg kanskje litt detaljert, men jeg starter helt øverst, det vil si munnen.

Tidsbruken i munnen skal variere med hvilken mat du spiser. Bringebærgele kan du svelge uten å tygge, mens rått kjøtt kommer i den andre enden av tidsskalaen. Det skjer to ting i munnen som er viktig for fordøyelsen. For det første blir maten tygget. Når vi gjør det, deler vi opp større biter til mindre. Dette letter passasjen nedover i resten av mage-tarmsystemet. Overflaten på matbiten øker, dersom den deles opp i mindre biter, og derved kommer enzymer som skal bryte ned maten bedre til. En annen viktig ting som skjer i munnen er blandingen med spytt. Vi har tre par med spyttkjertler i munnen, altså seks kjertler. De bidrar med vann, salter og nedbrytningsenzymer. Nedbrytning av mat starter faktisk allerede i munnen. Og, uten vann fra spyttkjertelene hadde maten vært vanskelig å svelge. Det er en sykdom som heter “Sjøgren sykdom”, der blant annet spyttsekresjonen er lav. Disse pasientene har ofte svelgvansker, og må drikke vann sammen med maten sin, for å få svelget. Jeg kan overbevise deg om at nedbrytning av mat skjer i munnen. Ta en skje med havrekorn i munnen, og begynn å tygge. Om du venter med å svelge, vil du merke at havren blir søtere og søtere. Det er fordi lange sukkermolekyler brytes ned til korte. Lange sukkermolekyler smaker ikke søtt, men det gjør de korte.

Tiden maten er i munnen varierer veldig, men fast føde, som brød og poteter bør tygges i minst 5 sekunder, og rått kjøtt kan ofte tygges i 15 sekunder.

Når du svelger går maten igjennom spiserøret ned til magesekken. Tiden mat bruker fra munnhule til magesekk er forbløffende konstant, gjennom hele livet, og mellom forskjellige personer. Det tar 5-6 sekunder. Det går like fort om du står på hodet, eller om du er i verdensrommet uten tyngdekraft.

Magesekken vår lagrer maten, og posjonerer den videre til tynntarmen. I magesekken er det lite nedbrytning av maten, men den blandes med saltsyre. Det var nok viktigere før, da maten ikke var godt vasket eller godt preparert. Saltsyren dreper mange bakterier som ligger på maten, men maten vi spiser i dag inneholder vanligvis ikke mange bakterier. Magesekken tar stort sett bare opp alkohol, annen næring må vente til det kommer ett hakk videre, til tynntarmen. Maten vi spiser er normalt i magesekken i 2-4 timer.

Jeg føler for en en liten “Fun Fact”. Mange tror at kamelen kan vandre i ukesvis i ørkenen uten vann fordi den har vann i pukkelen. Det er feil! Pukkelen inneholder energi i form av fett. Kamelen har masse vann i magesekken sin. En voksen kamel kan lagre opp til 100 liter vann i magesekken. I tillegg lagrer den vann i muskler og bindevev.

Maten porsjoneres videre nedover i tynntarmen der nedbrytningsenzymer fra bukspyttkjertelen og galle bryter ned sukker, proteiner og fett. Når næringsstoffene blir passe små, suges de opp av slimhinnen i tynntarmen. Maten vi spiser er typisk i tynntarmen i 2-6 timer, litt avhengig av hva det er vi har spist.

Den virkelige tidsbruken i mage-tarmsystemet et tykktarmen. Tynntarmen tømmer seg i tykktarmen via en liten klaff som ligger nedad på høyre side i buken. Matrestene som entrer tykktarmen er vandig og inneholder mye salter og en del enzymer. Mange av enzymene deaktiveres i tykktarmen. Vann og salter blir sug opp av tykktarmen, slik av avføringen blir stadig med fastere, desstod lengre ned mot endetarmen den kommer. Dette tar tid, og den vanlige tidsbruken matrestene bruker gjennom tykktarmen er 24 til 72 timer.

Dersom du nå regner alle tallene sammen, så vil du finne ut at det tar fra 28 til 82 timer å kvittere mat ut fra rumpehullet. Det er med andre ord ganske stor variasjon innenfor det som er normalt.

Man kan altså ganske lett finne ut av om man har en passasje som er innenfor normalen. Det kan man gjøre ved å spise noe som lar seg oppdage i avføringen. Det kan være fargestoff som man finner i blåbær og rødbeter, men det jeg syntes fungerer best er å spise mais. Man må passe på at man ikke tygger maisen for godt. Hel mais kommer like hel ut av rumpe som den gjorde inn gjennom munnen. Gul mais sees enkelt i bæsjen vår.

Dersom maisen kommer ut innenfor tidsmarginene, så kan det likevel være områder der passasjen er unormal. Det sier ikke denne enkle testen noe om. Dersom maten blir liggende tre ganger så lenge i magesekken som øvre grense, altså i 12 timer, så kan total tiden i mage-tarmkanalen fremstå normal, dersom tiden i tynn- og tykktarmen er i midtre tidsperiode. Regnestykket ville blitt 12timer + 4timer + 36timer = 52 timer. Altså helt normal sluttsum, men i realiteten syklig forsinkelse i magesekken. Dette er et problem, fordi stopp i mage-tarmkanalen kan foreligge bare i et lite avsnitt, men gi store plager for pasienten. Dette kan man løse med å lage mer sofistikerte tester. Her kommer den radiologiske undersøkelsen “Transitt-tid” inn i bildet. Da spiser man røntgen-tette små metallringer seks dager i strekk, og så ser man hvordan disse ringene fordeler seg i buken på dag syv. Man tar et røntgenbilde av buken, og teller antall metallbiter i magesekk, tynntarm og tykktarm. Da kan man med større grad av sannsynlighet si hvor i mage-tarmkanalen maten stopper opp. Man kan også til en viss grad si noe om hvor maten reiser fort av gårde, hos de med diare. Sistnevnte er imidlertid forbundet med større grad av usikkerhet.

Dersom du tåler mais, er det ikke vanskelig å finne egen passasjetid. Du må påse at du ikke har spist mais i dagene på forhånd, og du må begrense inntaket til en kort tidsperiode på et par timer, eller helst inkludere mais i kun et måltid. Verdien du finner kan gi verdifull informasjon til legen din.

Så hvilke tilstander kan gi sen passasje… Gastroparese, pylorus stenose, duodenal stenose, Hischsprungs lidelse, Kronisk irritabel tarm, tarmbetennelser, knekkdannelser, medfødte lidelser, nervesykdommer, sukkersyke, avleiringssykdommer, kreftsykdommer, hormonelle tilstander, mangelsykdommer, hjerte-karsykdommer og, en masse medikamenter for å nevne noen.

Noen tilstander kan gi raskere passasje, og det gjelder matintoleranser, infeksjoner, noen hormonelle tilstander og flere medikamenter.

Du kan lese om de sykdommene jeg beskriver i tabellene bakerst i boken min “Magesmerter”. Om du vil at jeg skal omtale en tilstand eller sykdom spesielt, så la med få vite om det på kontaktsiden på bloggen min “Magesmerter.no”.